Kaplakrikavöllur (Island)

Vi hadde kommet frem til den tredje dagen på årets sommerferie, og den tredje fotballkampen.

Vi hadde lagt nok en dag på rundtur rundt sagaøya bak oss. Kona og jeg er begge glad i kombinasjonen late morgener, men full fart når vi først har stått opp. Som sagt, så gjort også i dag. Vi returnerte også denne dagen tilbake til Reykjavik i brukbar tid for å ikke svi av alle turistattraksjoner de første dagene. Da var jo ikke veien lang bort til det brukbart kjente fotballaget som vi gjerne bare kjenner som FH.

At de går god for den forkortelsen skal vi prise oss lykkelige for, ellers hadde vi nok alle hadde roblemer med å uttale Fimleikafélag Hafnarfjarðar riktig. Min tålmodige ektefelle tenkte at nok fikk være nok for en stund, og hadde mye heller lyst til å dykke ned i sitt egen univers bestående av en håndfull TV-serier som hun ville holde seg oppdatert på. Da kunne jeg med god samvittighet ta med leiebilen på tur til Kaplakrikavöllur, som dagens kamparena er døpt.

Jeg skulle se oppgjøret FH v Vikingur (som også har et langt lengre navn) i den øverste divisjonen på Island. Også i dag betalte jeg meg inn med 2 000 islandske kroner, som også denne dagen tilsvarer i underkant av 150 kroner av slaget vi er best kjent med her på bjerget.

Jeg ble møtt av et stadionbygg hvis utsmykning vitnet om at jeg hadde kommet til rett sted. Innenfor storstua til FH ble jeg møtt av et større kioskutsalg, en kar som solgte supporterutstyr og en foajé med diverse bilder og meritter som fortalte at klubben har gjort det bra i flere idretter opp gjennom årenes løp.

Fotballanlegget domineres av en høyreist hovedtribune, som er en del av bygget jeg kom fra. Plastsetene, som dekker hele tribunen, er kledd i klubbens hvite og sorte farger. Med tak over hele tribunen og free seating, var det bare å slå seg ned der det måtte passe. Det var for øvrig langt bedre plass i dag enn dagen før, men nå var det også to bunnlag som skulle i aksjon.

På motsatt langside finnes også en mindre tribune, og den kledd i hvite plastseter, som i sin helhet befinner seg under åpen himmel. Den så for øvrig ikke ut til å være åpent for anledningen. Alt i alt skal anlegge kunne huse 6 450 tilskuere, ifølge transfermarkt.com, så det var bra med plass til de 1 380 som hadde løst billett denne kvelden.

Gjestene Vikingur delte den ene av avdelingens to nedrykksplasser med gårsdagens seierherre, Kópavogs, med 12 poeng. FH var ikke stort bedre med sine 14 poeng, men klarte med de også å presse to lag på 13 poeng mellom seg og dagens gjester. Jumboen Vestmannaeyjar på fattige 5 poeng så ut til å være ute av kampen om fornyet kontrakt, men her var det likevel mye som lå i potten for begge lag.

Jeg skulle for første gang på denne turen se fotball på det underlaget som jeg er overbevist om var hensikten til de som fant opp dette vakre spillet i sin tid. Om nervene spilte aktørene på gresset et puss vet jeg ikke, men det gikk hvert fall for seg i et bedagelig tempo uten at det skjedde all verden som det er verdt å skrive hjem om.

Da dommeren bestemte at tiden var inne for en pust i bakken strenet jeg til kiosken, for jeg hadde nemlig fått smaken på en islandsk herlighet som jeg måtte stifte nærmere bekjentskap med. For de som kjenner meg litt gjennom denne bloggen kunne kanskje funnet på å tippe at kaffen var usedvanlig god, og da er du forsåvidt inne på noe. For her selger de altså en sjokolade med en kaffe-smak som jeg ikke er kar om å huske hva var for noe i farta, men den fikk hvert fall mine smaksløker til å gå fullstendig bananas. Så selv om jeg altså allerede hadde forlystet med på kaffe, nær sagt i både flytende og fast form, så røk jeg selvsagt på en runde til mens spillerne la slagplanen for 2. omgang.

Spillerne hadde ikke før ankommet gressmatta igjen da herligheten hadde gått på høykant ned i fordøyelsessystemet mitt, og med dette begjæret sånn noen lunde i sjakk kunne jeg igjen konsentrere meg om det jeg strengt tatt hadde kommet for.

Noen fotballkamper får man tidlig inntrykk av at vil ebbe ut i 0-0, og dette var i grunn en slik kamp helt til dommeren blåste frispark til FH noen meter utenfor 16-meteren. Klokken viste 78 minutter da Brandur Olsen bøyde et aldeles nydelig frispark over muren med sin fløyelsmyke høyrefot og bort i nærmeste hjørnet. Keeper kunne intet gjøre med frisparket som selv David Beckham ville vært stolt av, og med det var inngangsbilletten verdt sin pris.

Med slike øyeblikk glemmer man fort at de øvrig 89 minuttene ikke var all verden. Med tre fotballkamper på like mange dager fikk jeg si meg fornøyd på Island, men da turen vår fortsatte over dammen skulle jeg igjen klare å snike meg til noen minutter av verdens vakreste spill fra tribuneplass, denne gang i Canada.

Tre islandske baner på min groundhopper-liste vil nok stå på stedet hvil en god stund fremover. Og med tanke på at vi liker å besøke nye land og steder, ser jeg egentlig for meg at neste eventuelle besøk fort kan bli med Strømsgodset som bortelag. Og for de som følger med på norsk fotball vet at bydelsklubben fra Gulskogen ikke skal ut i e-cup neste sesong, for å si det litt forsiktig.

For flere bilder fra Kaplakrikavöllur og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».