Norge, den siste kommuniststat

– Det ringer på døren og jeg åpner i undikken. Utenfor står det en person som til forveksling kunne ligne lisenskontrolløren i KLMs sketsj fra 80 tallet.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg har gjort meg en del erfaringer med Staten Norge og NRKs drap på radioens FM sendinger.

For trofaste FM-radiolyttere skulle DAB tvangsinnføres i vår del av landet onsdag 21. juni klokken 11.11. Historisk sett har man ikke klart å overbevise vanlige radiolyttere til en frivillig overgang til DAB-lytting, de kunne ikke se noen fordeler med det nye systemet og fortsatte med å lytte på sine gode gamle Kurerer, Sølvsupere, Huldraer og bilradioer.

På mange av radioene var søkeren aldri i bruk etter at NRK P1 var stilt inn. Og lytterne hadde svært liten bruk for å øke antallet stasjoner. De var mer interessert i kvalitet enn kvantitet på NRKs programmer. Etter hva jeg har forstått, skal/kan man nærmest doble antallet spesialstasjoner. Men tilgjengelige ressurser er de samme, og det krever ikke mye fantasi for å se at dette ikke øker kvaliteten på den enkelte kanal.

Etter markedsføringsteorien om at gode produkter selger seg selv og dårlige produkter må markedsføres: Jo dårligere produktene er, dess mer må man reklamere for å få solgt.

Den massive og økende markedsføringen av DAB som vi var vitne til før avstengingen av NRKs FM-nett, fikk meg til å føle at her selges en dårlig løsning i desperasjon. Jeg er radiointeressert over gjennomsnittet, og har frem til stengingen av FM-senderne vært samler av gamle norske radioer og lyttet til disse klenodiene, som er 40–50 år gamle. De fleste virker etter så mange år, dette er kvalitet. Jeg lurer på om vi kan få noen av de dyre DAB-radioene som selges i dag, til å virke om 50 år. For å kunne ha glede av radiolytting på mine FM-radioer, rigget jeg opp en liten FM-sender på dagen for drapet på NRK FM. Dette er en sender på størrelse med en 20 pakning sigaretter som har en sendeeffekt på 0,5 Watt. (Dette tilsvarer halvparten av effekten i en vanlig lommelyktpære.)

Les også

Her forsvinner NRK fra FM-nettet

Jeg startet å sende NRK P1 til egen bruk, hentet ned fra nettradioen på min PC, på samme tid som de høye herrer på Ulriken annonserte at «fra nå kan ingen høre oss på FM». Min private sender ga perfekt lyd i den gamle rørradioen min, kanskje bedre enn den nedkjørte senderen på Ulriken.

Jeg følte at livet etter tvangsinnføringen av DAB ikke var så verst og lyttet til NRK radio hele dagen og deler av natten.

Torsdag morgen ca. kl. 9 ble jeg «tatt på sengen». Det ringte på døren, og jeg åpnet i undikken. Utenfor stod en person som til forveksling kunne ligne lisenskontrolløren i KLMs sketsj fra 80 tallet, iført dataskjerm på magen. I den ene hånden holdt han en antenne, den pekte på meg.

Mannen var høflig og presenterte seg som sjefingeniør for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Han sa «du har en FM-sender som kan høres over store deler av Bergen. Jeg hadde med andre ord gledet mange lyttere med 20 timer FM. Men jeg hadde forstyrret begravelsesfesten til de høye herrer på Ulriken. Dette var uhørt, og jeg måtte uskadeliggjøres så fort som mulig. Jeg hadde forbrutt meg mot konsesjonsloven ved å sende med en effekt mindre en lommelyktpære, og det på en frekvens som NRK ikke skulle bruke lenger.

Det er jammen godt at vi har ressurser til å etterforske og stoppe den slags grove brottsverk. På den andre siden kunne jeg sikkert ha forsynt Bergens befolkning med FM-radiosignaler for strømkostnader mindre enn ti kroner i året, dersom jeg ikke var blitt stoppet.

Jeg har senere tenkt at dersom jeg hadde blitt tatt i å ha radio og radiosender under krigen, i Østblokken under Stalin eller Nord-Korea i dag, så var jeg nok blitt henrettet uten lov og dom. Jeg skal være glad som lever.

Jeg og alle jeg har snakket med stiller oss svært negative til de politisk uforståelige beslutninger om å stenge ned noe som for de fleste fungerte tilfredsstillende, og å pålegge hele Norges befolkning kostnadene med å skaffe seg nye radioer.

Min politikerforakt er om mulig blitt enda større. Den eneste forklaringen jeg kan finne kan muligens forklares med et sitat fra en vis mann for 2000 år siden. «Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør».